Store forskjeller i behandling av spastisitet hos barn med cerebral parese

I en ny forskningsstudie fremgår det at det er store forskjeller i behandling med botulinumtokin A ved spastisitet hos barn med CP i Norge.

Cerebral parese er en samlebetegnelse på en gruppe tilstander som skyldes en hjerneskade som oppstår under svangerskapet eller før et barn fyller to år. Hvert år får 2-3 av 1000 barn diagnosen.

Betydelig variasjon

En av de mest vanlige symptomer hos barn med CP er spastisitet. Spastisitet er en tilstand hvor spenningen i skjelettmuskulaturen er unormalt høy. Normalt styrer nerveimpulser fra hjernen muskelbevegelser ved at det hele tiden sendes både stimulerende og hemmende impulser. Ved skade i hjerne eller ryggmarg vil det som oftest være de hemmende impulsene som skades, noe som fører til at musklene blir spente og stramme. Man klarer da ikke utføre jevne, fine og nøyaktige bevegelser.

I løpet av de siste 20–30 årene er intramuskulære injeksjoner med botulinumtoksin A blitt standard behandling for å redusere spastisitet hos barn og unge med cerebral parese. Denne behandlingen blokkerer nerveimpulser til muskelfibrene og medfører en forbigående redusert muskelaktivering.

- Vi fant betydelige variasjoner i andelen barn som ble behandlet, dosering, metode for muskelidentifisering og bruk av sedasjon ved de ulike habiliteringssentrene i Norge, forteller Guro L. Andersen som er leder for Cerebral pareseregisteret i Norge (CPRN).

Ulik behandlingspraksis

I alt ble 1414 barn inkludert i studien, og 55 prosent av disse var behandlet med botulinumtoksin. Resultatene fra studien viser at mer enn 50 % av barn med cerebral parese i Norge har fått behandling med botulinumtoksin A innen seks års alder, men at doseringen av botulinumtoksin A og andelen barn som får det varierer betydelig mellom sykehusene.

- En mulig forklaring på de store forskjellene i andelen barn som behandles med botulinumtoksin A, kunne være at funksjonsnivåene og andre pasientkarakteristika varierer mellom habiliteringssentrene. Variasjonen mellom sentrene forble imidlertid den samme når vi justerte for dette, forteller Andersen.

Studien konkluderer med at store variasjoner i behandlingspraksis tydeliggjør behovet for mer forskningsbasert kunnskap.

- Resultatene tyder på at det er behov for mer forskningsbasert kunnskap og for nasjonale retningslinjer slik at behandlingen kan bli mer likeverdig.